Sammendrag:
Bostdorff, Denise M. (2004): ”The Internet Rhetoric of The Ku Klux Klan: A Case Study in Web Site Community Building Run Amok” i
Communication Studies. Summer 2004, 55, 2, (340–361).
Denise Bostdorff beskriver hvordan Ku Klux Klan bruker internett til å argumentere for sin sak. Hun demonstrerer hvordan de bygger et felleskap av verste sort. Som et interessant historisk poeng nevner hun at i 1994 var det 3 millioner internettbrukere over hele verden, og i 1998 var det mer enn 150 millioner brukere.
Det viktigste for en ”klansmann” er at med en computer kan han bygge en lett tilgjengelig og relativt godt utseende nettside, som potensielt kan nå millioner av brukere. Dette gjør at det blir økonomisk mulig å masseprodusere og spre deres holdninger raskt. Nettet tillater også at hatgrupper linker til hverandre. Ved å være synlige på nettet kan de tiltrekke seg personer som ellers ville oppleve seg selv som marginale, ensomme og isolerte med sine ekstreme meninger, og bekrefte disse. Det er heller ikke vanskelig å støte ut de som ikke passer inn hvis noen kommer til å diskutere på nettsidene, ved hjelp av flaming og aggresjon. Dette fører til at nettsiden blir en ”ghetto”, et sted hvor bar en holdning blir kommunisert, og de som kommer over siden på nettet blir ikke forstyrret av andre budskap. Skrift er også bedre egnet til læring. Forskningen på nittitallet viste også at brukerne sjelden utfordret ethos hos de som diskuterte på nettet.
Ved retorisk analyse av Klan-nettsidene fant Bostdorff at 1) Klan-sidenes språk var ikke ulikt det overdrevne og ofte aggressive språket ellers på nettet. 2) Klan-sidene fokuserer på en ny kristendom som samtidig er sterkt anti-semittisk, og skaper dermed forbindelser til større miljøer. 3) Klanen bruker nett for å nå grasroten. 4) Klanen bruker nettet for å understreke hvitt mannlig herredømme. 5) Klanen bruker nettet til å skape en kraftig segmentering av sine ”publics”. 6) De bruker nettet til å skape en kontekst hvor ekstrem vold er rettferdiggjort, samtidig som de fraskriver seg alt ansvar for hva folk måtte gjøre i deres navn.
Rheingold hevdet i 1993 at anonymitet og fysisk avstand gjør det enklere å være aggressiv på nettet. Språket i klan-diskusjonene er helt klart overdrevet og anstøtelig. Ikke all klan-retorikk er sint, men de bruker flittig en ”scapegoat” taktikk, eller syndebukk, og skylder på minoriteter for alt. De bruker også argumenter som kan bringe flere rasistiske grupper sammen. Dette harde språket sammen med angrepene på etablerte og sterke grupper skaper et bilde av handlekraft, mot og styrke. Det eneste Bostdorff fant som kanskje kan skade klanen er at det er enklere for en deltaker å trekke seg ut av klanen, siden de kunne være anonyme for hverandre, og den sterke sosiale interaksjonen manglet. Dette var i 2004, før de store SNS’ene åpnet.
Klanens verden er en for hvite menn, hvor vite kvinner er objekter å hige etter, som skal beskyttes og holde ute av klørne til menn av andre hudfarger. Til tross for dette ga de helt motstridende meldinger til kvinnene, som blir fremstilt som handlekraftige og sentrale for veksten av organisasjonen.
Bostdorff’s konklusjon er at det er helt nødvendig å lære å stille kritiske spørsmål til nettsider.
Boyd, Danah (2011): ”Social Network Sites as Networked Publics: Affordances, Dynamics and Implications,” i Zizi Papacharissi (red):
A Networked Self; Identity, Community and Culture On Social Network Sites. London: Routledge, (39–59).
danah boyd beskriver SNS’er (Social Network Sites) ved å se på dem som ”publics” eller offentligheter, og spesifikt nettverksoffentligheter. Offentligheter er i denne sammenhengen en gruppe mennesker som deler en felles forståelse av verden, en identitet, en felles fordring om inklusjon (inclusiveness), og et konsensus om fellesskapets interesse (sit. fra Livingstone 2005), og brukes for å referere til en gruppe som er avgrenset av en felles tekst. boyd diskuterer offentlighetsbegrepet godt, og trekker inn en rekke ulike diskusjoner, selv om hun først og fremst bruker Sonia Livingstone’s versjon. Nettverksoffentligheter er definert på denne bakgrunnen, og boyd hevder at disse er offentligheter som er restrukturert av nettverksteknologier: de er samtidig et sted (space) og en samling mennesker.
Boyd siterer Negroponte og diskuterer bits og atomer. Negropontes skille mellom disse er at atomer er fysiske byggestener (selve computeren er bygd opp av atomer), mens bits er digitale byggestener (informasjonen lagret i computeren er i bits.) Nettverkene er avhengige både av atomer og bits, men det er bitsene som er det nye, og som kan reproduseres igjen og igjen, uten at det finnes noen måte å skille mellom orginalen og kopiene.
SNS-er har profiler, som representerer aktørene og er fokus for handlingene, vennelister, som boyd ser på som et uttrykk for en offentlighet (en av flere), eller et uttrykk for det tenkte publikum for meldingene fra profilen. Verktøy for kommunikasjon er kommentarer, likes, vegger å skrive på, mulighet for samtaler, som alt skaper en følelse av en offentlighet som ”omgir” den enkelte profilen. De strukturelle muligheter eller affordances er: persistence, replicability, scalability og searchability. Det som blir kommunisert blir ikke borte (persistence), det som blir kommunisert kan gjengis presis som i orginalen (replicability), det som blir kommunisert var kanskje beregnet på et mye mindre publikum (scalability), og det som blir kommunisert kan alltid finnes av andre enn det opprinnelig tenkte publikum.
De viktigste dynamikkene i spill for å forme nettverksoffentligheter: Usynlig publikum (invisible audiences), sammenslåtte kontekster (collapsed contexts), uklare skiller mellom det offentlige og private (blurring of public and private). Dette betyr at brukerne ikke helt vet hvem de taler til, de vet ikke i hvilken kontekst meldingene kommer til å bli sett/hørt, og de kan aldri være sikre på at ikke privat informasjon kommer til å dukke opp i det offentlige (og omvendt). Konsekvensen av dette er at i nettverksoffentligheter er tid og rom underordnet oppmerksomhet, og oppmerksomhet (attention) blir en handelsvare (commodity).
Bits og atomer: Nicholas
Negroponte. For en nærmere forklaring av dette avsnittet hos boyd.
Page, Ruth E. (2012): ”Storytelling Styles in Facebook Updates” i
Stories and Social Media; Identities and Interaction. New York: Routledge, kapitel 4, (66–92). (NB: Samme forfatter som kapitlet om celebrities.)
Ruth Page beskriver i dette kapittelet hvordan folk forteller sine historier på Facebook. Hun har undersøkt 2000 oppdateringer i to omganger: 2008 og 2010. Et sentralt begrep i denne sammenhengen er ”tellability”, som jeg vil oversette med ”fortellingsverdi”. Skillet mellom høy og lav fortellingsverdi avhenger av form og innhold i fortellingen. Høy fortellingsverdi er historier som er veldig interessante, spesielle og viktige for mange, og de blir som regel levert i et polert format og retorisk iscenesatt. Lav fortellingsverdi er alminnelige historier om hva som skjer i dagliglivet, små gløtt av hverdag. Disse er ofte ujevne, nølende og mangler et klart poeng. Det er disse som typisk blir gjenfortalt på Facebook. Når større begivenheter ble delt (nyheter, offentlige opptredener), var det som en felles opplevelse, en bekreftelse av at flere i gruppen gjorde det samme. Små fortellinger er typisk rettet mot å bekrefte sosialt samhold, og er fleksible, uavsluttede og dukker som regel opp som deler av samtaler. Eksempler på innhold i små historier på Facebook er ”fortid”, ”nyheter”, ”framtid” (projections) og ”felles historier”, historier som forteller deler av interaksjon med andre i gruppen. Dette arbeidet med å understreke fellesskapet i nettoffentligheten har strenge begrensninger. Brukerne unngår bevisst å fortelle om dype, betydningsfulle begivenheter, og velger det enkle, overfladiske og ufarlige, siden de ikke vet hvem som kommer til å se oppdateringene på hvilket tidspunkt.
For å unngå at oppdateringene blir helt meningsløse brukes det tegn som angir følelse (affective discourse). De skriver om meninger, reaksjoner og følelsesladede reaksjoner på opplevelser. Dette er arbeide for å skape og bevare gode mellommenneskelige forhold innenfor gruppen, og arbeidet med å kommunisere følelser blir mer synlig når det handler om sosial kommunikasjon enn om sak. Page ser på typografiske forsterkere som eksempler på denne type kommunikasjon. Hun ser også på ”appraisal” eller vurdering, som er delt inn i følelser (affect), dom (judgement) og påskjønnelse (appreciation). Her viser hun at påskjønnelse blir brukt mer enn negative følelsesladede former, og at positive vurderinger er generelt vanligere. Videre viser hun til ikke-verbale tegn på følelse: emoticons, kyss og latter, og hun viser at disse blir vanligere i 2010. Det samme gjelder forsterkere som utropstegn og latter, og ord som meget (very), så (so) og virkelig (very).
Page sjekker hele tiden for kjønn, og generelt er kvinner noe hyppigere brukere av følelseladede markører, men forskjellen er liten. Det blir noe tydligere at det finens en kjønning (gendering) av facebookoffentlighetene når vi ser på interaksjon i form av kommentarer og liker. Kvinner kommenterer mest til kvinner, menn kommenterer til menn – noe flere kvinner kommenterer til menn enn omvendt – og kvinner får litt flere kommentarer enn menn på sine statusoppdateringer. Dette er imidlertid ikke for alle aldersgruppene, de yngre og eldre er mer likestilte her.
Page trekker konklusjonen at bruken av små historier eller oppdateringer med lav fortellingsverdi kombinert med stort sett positive kommentarer til andre handler om facework (se Goffman). Samtidig som det er viktig å opprettholde en positiv front, fordi de aldri vet hvem som i siste instans ser oppdateringene, så tillater Facebook følelsemessig innhold som ellers kan bli pinlig, ubehagelig eller utroverdig ansikt til ansikt.
Viscovi, Dino og Gustafsson, Malin (2013): ”Dirty Work: Why Journalists Shun Reader Comments”, i Tobias Olsson (red):
Producing the Internet. Gøteborg: Nordicom, (85–101).
Viscovi og Gustafsson har intervjuet journalistene i Smålandsposten med nettavisen smp.se, og undersøkt et utvalg av deres online artikler. De ser på hvordan journalistene vurderer kommentarene fra publikum i forhold til journalistenes egen arbeidssituasjon. I utgangspunktet er journalistene oppmerksom på at brukergenerert innhold (UGC – User Generated Content) kan være demokratiserende og økonomisk fordelaktig, da folk flest har en mulighet for å komme til orde, og folk flest blir mer aktive og interesserte brukere av avisen. Samtidig er journalistene sterkt kritiske til innhold og form i kommentarene. De har en fordom om hvem kommentatorene er, og oppfatter dem som hvite, lavt utdannede menn med politisk ukorrekte holdninger til etnisitet, kjønn og seksualitet, for å nevne noen tema. Dette til tross for at dagens kommentatorer ikke er anonyme: De registrerer seg via Disqus, gjerne knyttet til deres Facebook-profil.
Viscovi og Gustafsson begrunner journalistenes negative holdning til kommentarene ut fra journalistenes egne profesjonelle idealer. Kommentarene inneholder ofte meninger, som står i skarp kontrast til fakta. Det er enkelt å synse og mene, er den generelle oppfatningen, mens det å finne nye, harde, relevante og interessante fakta om en sak er vanskelig og ikke noe ”folk flest” er i stand til. Videre forstyrrer kommentarfeltene journalistenes ansvar ovenfor kildene, da disse kan risikere å bli dårlig behandlet når de forteller om sensitive spørsmål. Forfatterne mener at journalistene verdsetter ”ren” journalistikk: Selvstendig, gravende, undersøkende arbeide som fører til kritiske og faktatunge reportasjer, mens arbeidet med å moderere kommentarfeltene er ”skittent” – negativ redigering hvor det bare er snakk om å fjerne det aller verste, ikke om å delta i å skape en bedre informasjonsflyt.