Enli begynner dette siste kapitlet i boken med å slå fast at det er ikke spørsmål om hvorvidt mediene manipulerer og forandrer det vi får vite i de enkelte sakene som kommer fram, men i hvor stor grad de manipulerer, og hvor mye som er igjen av sannheten.
Vi kan se på Enlis bok som en bok om autensitetens retorikk, særlig når hun presenterer de mange måtene å konstruere autensitet via mediene som her i siste kapittel. Les særlig listen på side 136 – 137 som presenterer elementer som produserer en mer troverdig autensitet: 1) Forutsigbarhet 2) Spontanitet 3) Umiddelbarhet 4) Tilståelser 5) Hverdagslighet 6) Ambivalens og nøling 7) Feilbarlighet.
Tidligere i kapittelet presenterer hun en rekke forskjellige typer autensitet eller ”authenticity illusions”:
- Autensitetskontrakt: en avtale mellom oss og produsentene om at det er ok å redigere litt på virkeligheten, men det er ikke akseptert å produsere ren fiksjon.
- Autensitetsskandaler: Feilkommunikasjon, eller når virkeligheten er justert på litt feil måte, slik at publikum reagerer.
- Autensitetsmysterier: Feilkommunikasjon som ingen reagerer på, som fortsetter å være litt underlig eller usikkert. F. ex. med en politiker, når opptrer han/hun i følge planen, og når er reaksjonen autentisk og spontan?
Van, Dijck, José (2013): "The Ecosystem of Connective Media”. I The Culture of Connectivity: A Critical History of Social Media. Oxford: Oxford University Press, (154-177).
Eksemplet med barnas erfaringer med sosiale media algoritmer brukes til å introdusere bruken av algoritmer og kulturell integrasjon av sosiale medieplattformer i dagliglivet.
Google innfører Google+ med ”vennesirkler”, Facebook svarer med en annen plug-in som ikke er kompatibel med Google. Utviklingen av nye platformer fører til forandrigner i de eksisterende platformene, noe som underbygger idéen om at dette er et økosystem: et gjensidig avhengig system. De forskjellige systemene er også konkurrenter om ressurser, og det er en økonomisk fordel i å holde på vår oppmerksomhet også i bevegelsene mellom mikrosystemer.
Van Dijck skiller mellom brukerdrevet idealism og liberalisme i tidlig web 2.0, og kommersiell, korporativ økonomisk tekning. Brukerne deltok i å utvikle de platformene som i dag bryter regler om privat informasjon og utnytter brukerne økonomisk. Avsnittet diskuterer hvordan forskjeller oppstår på sosiale medier, og hvor mye større innflytelse de som skaper mediene har enn de som bruker dem – og hvor usynlig denne makten er. Samtidig understreker van Dijk at brukere har forlatt andre medier i store mengder, som MySpace og Flickr, og vi kan fremdeles se en viss grad av exodus fra Facebook.
Dette var en revolusjon av produksjonsmediene, hvor redskapene for kreativ produksjon overlates til amatører og borgere, noe som var forventet å frigi innholdet fra kulturelle og økonomiske begrensninger. I dag er imidlertid ikke gratis innhold noe som skal deles fritt, men noe som skal utnyttes og kontrolleres. Dette skjer gjennom Big Data, ved å følge trender og også gjennom mikroopplysninger om hver enkelt bruker. Disse samles, følges og selges, mens de behandles som umedierte og uredigerte utsagn fra individer, ikke som redigerte meldinger til og fra sosiale og kulturelle enheter. I denne sammenhengen er innhold og administrasjon synonymer, hvor innhold krever kontroll og administrasjon for å fungere (ex. Wikipedia).
Facebook, Microsoft og Google (apple på mobile plattformer) eier de fleste av våre sosiale medier, våre ”selvstendige” muligheter til å publisere. Denne delen fokuserer på både teknisk og politisk økonomi, og understreker at de store sosiale mediene opererer innenfor begge prisipper. Dette fører til at den offentlige sektoren blir stengt ute fra en rekke tjenester. Det er ikke interessant å integrere funksjoner og tjenester de store aktørene ikke kan tjene penger på, (som f. Ex. eboks.dk, min kommentar). De gjør det også ekstremt vanskelig å velge bort bruken av egne data, og i flere tilfeller har det vært EU reguleringer som har ført til bedre sikkerhet for brukerne internasjonalt, etter at Facebook har innført endringer i Europa.
Dette avsnittet demonstrer hvordan selve systemene opprettholder og faciliterer gitte prossesser, som dermed legger til rette for en bestemt adferd. På sosiale medier er alt bygget opp for at vi skal være konstant knyttet til for å beholde vår verdi. Gjennom rangering, likes og scores blir det problematisk å ikke være online. Et system som dette legger til rette for en helt bestemt type innhold og en helt bestemt oppførsel, det får derfor innflytelse på innhold og bruk.
Whitney Phillips: ”The House That Fox Built: Anonymous, Spectacle, and Cycles of Amplification."
Denne artikkelen diskuterer kulturen på 4chans board /b/, som er et av samlingsstedene på nettet for troll, og stedet hvor den kjente gruppen Anonymous oppstod. Hun viser også hvordan Fox News bidro til å gjøre Anonymous til en enhetlig gruppe, og skapte flere av memene som lever videre i trollkulturen på internettet.
Fox News dekker 4chan/b/, og beskriver det uten noen spesiell kilde både som tenåringer som kjeder seg, og en ”Internet hate machine.” Det siste griper brukerne av /b/ som en hedersbetegnelse. Den vanlige fremstillingen av chan’ere som patetiske geeker som bor i kjelleren hos mor er også en viktig del av chankulturens identitet: Drop-outs, alternative tenkere, de som har tid og mulighet til å gjør hva ingen andre våger.
Phillips påpeker at trollene har en demografi, og denne er langt på vei definert av rase, kjønn, klasse og ikke minst økonomi, hvorvidt de kan komme online. Hun ser likevel først og fremst på hva trollene gjør, ikke hvem de er. The Internet Hate Machine har titusenvis av deltakere, som alle ser på seg selv som troll, brukere som elsker å være transgressive og forstyrrende. De bruker slang og aggressivt språk, og samtalene er tilfeldige og løst sammenhengene. Alle kommentarer er alltid anonyme, og de aller fleste unngår å identifisere seg selv. Språket er obskønt engelsk, og de er mest opptatt av amerikansk kultur, med noe japansk. Adferden indikerer hvite deltakere, og denne hvitheten er implisitt. De er imidlertid ikke nødvendigvis heteroseksuelle, selv om det er mulig å spørre om ikke mye av den ”homoseksuelle” adferden er en påtatt ikke normativ seksualitet. De bruker ordet ”faggot” konstant, og de poster rasistiske, sexistiske, homophobe og illegale utsagn, inkludert barnepornografi. I 2008 hadde 4chan 8,5 mill hits hver dag, med mer enn 3.3 millioner unike gjester hver måned.
Phillips går videre og beskriver begrepet ”troll” og refererer gruppen ”something awful” og distinksjonen ”goons”. Hun går også inn på hva ”lulz” betyr, og hvor viktig det er. Hun viser også hvordan Anonymous vokser frem gjennom avatarene de bruker, fra ”greenman” til ”Guy Fawkes”. Men etter at Fox’s rapport on Anonymous ble posted på YouTube fikk de blod på tann og en sterkere identitet som ”hackers on steroids.” De ble et brand. Senere gjør deres raids på Scientologene dem stuerene, og etter at Anonymous hacket Sarah Palin’s webside ble de sett på som farlige. De gikk også ut mot Fox og Bill O’Reilly, og spammet O’Reilly med bilder og vennlige meldinger. Dette skapte subkulturen for det som vi kjenner som chan culture. Phillips begynner også å tale om ”trollspace” – et eget rom hvor trolling er normen.
Videre avdekkes sammenhengen mellom chankulturen og pedofili, og hvordan et nytt meme oppstår av kritikk mot barnepornografi. Dette demonsterer hvordan memer får liv og utvikler seg – ”over 9000” betyr at et utsagn har kommet over på trollenes territorie.
Coleman, E. Gabriella (2014): Hacker, hoaxer, whistleblower, spy; the many faces of anonymous. London: Verso. Kapitel 1, s. 19-51, Conclusion, s. 377-400.
Gabriella Coleman skriver også en fortelling, denne om hvordan hun kom i kontakt med og studerte Anonymous. Hun begynner med å introdusere ”weev”, representant for GNAA – ”Gay Nigger Association of America”- et navn designet for å provosere og skape avsky. Weev var på et tidspunkt et av de mest avskyelige trollene på internettet, og han spredde m seg med hat mot jøder og afrikanske amerikanere som er så hatefulle at andre troll tar avstand. Han er også overbevist om at samfunnsvitenskapen er designet for å gi hvite ungdommer komplekser for å være født hvite, og fremme jødiske bolsjevikiske marxistiske ideologier.
Så begynner hun å beskrive troll mer generelt, og legger da spesielt vekt på LULZ, som er en mer ondsinnet, mørkere form av LOLs, hvor nådeløshet er vesentlig for å skape denne formen for latter. LULZ er som hun sier ”imbued with danger and mystery, and this speak foremost to the pleasures of transgression.” LULZ er et våpen for angrep og ydmykelse, men dermed også et sterkt verktøy for å skape samhold innenfor en subkultur. Å forstå og vite om LULZ er verd å tåle og selv bli utsatt for dem. På grunn av disse sammenligner hun trollene med mytiske figurer som for eksempel Loke, guden som spiller alle et puss, også gudene.
Hun gir en rask oversikt over Internettroll, hvor hun starter med telefonfreaker og derfra til tidlige hackere og deres angrep på mennesker de var uenige med. Den største forskjellen fra disse tidligste hackerne til i dag er at disse ikke ville ha noen form for oppmerksomhet. Coleman viser hvordan disse trollene provoserte fram diskusjoner om akseptabel tale og grensene for talefrihet på nettet, noe som blant annet har informert en rekke av funksjonene for dagens sosiale medier. Og det er nettopp det vi kaller ”affordances” – funksjonene til de forskjellige mediene – som har vært sentral for utviklingen av kulturen på 4chan. Poster på 4chan forsvinner av etter 14 sider hvis ingen er interessert, noe som fører til en generell glemsomhet. Dette oppmuntrer til eksperimentering og senker det personlige ansvaret. Eksperimentene er f. ex. å lage memer, trolle, og mobbing av andre brukere. LOLcats oppsto på 4chan, men også forferdelige kampanjer for trakassering. Språket er hardt og ekstremt, og fungerer til å sortere ut deltakere som ikke er villige til å delta på subkulturens premisser. De sensurerer også alle som vil opptre under eget navn, og ikke er villige til å være anonyme.
Konklusjonen setter Anonymous i en større sammenheng, hvor politiske aktivister og forkjempere for talefrihet tar i bruk hackernes redskap for å kjempe for digital frihet og vern av privatlivets fred.