Wilson og Ogden
Quiz.
Oppgave til refleksjon eller diskusjon:
Skriv to avsnitt om hvorfor du/dere velger å bruke deres kanal. Skriv ett til to avsnitt om hvilken annen kanal dere gjerne kunne bruke.
Spørsmål til diskusjon/refleksjon:
Er egentlig en interaktiv video på Youtube det beste mediet for dette budskapet?
Hvorfor - hvorfor ikke?
En app for å gi vann til barn i land med vannmangel, fra Unicef. Er dette en god kanal?
Oppgave til refleksjon eller diskusjon:
Se på modellen 7.4. Lag deres egen utgave av denne.
Benoit
Spørsmål til Benoit-artikkelen, PDF.
Noen eksempler på dårlige kampanjer og uheldige reaksjoner.
Quantas mislykkes med twitterkampanje.
United Airlines breaks guitars.
A public relations disaster.
Did it really cost them 180 mill?
Vellykket spin: Facebook kritikk av Bodyform (humoristisk), og deres svar.
Page
Quiz
Twitter top hundred!
Katy Perry på topp mandag 24 februar, og hun twitrer (kl 17.00 dansk tid) en klassisk kommentar-rekke med evalueringer.
Rhiannas twitterstrøm er full av linker til begivenheter hvor hun selv er med, og namdropping med kjente venner.
Penrod
Performing being watched på Twitter: SAS, Den hemmelige DR medarbeider, Uffe Tang - dansk journalist på Twitter, Karsten Anker i Dong Energy.
Oppgave:
Sjekk hvem de forskjellige profilene over (og andre lignende, profesjonelle profiler) følger. Se også hva de selv skriver om sin twitterbruk. F. ex. Uffe Tang: "Retweets er ikke udtryk for opbakning."
Skriv to avsnitt om hva dere finner i forhold til hva Penrod skriver om å vedlikeholde en profesjonell identitet.
Linker, notater og kommentarer til forelesninger jeg holder ved IT-Universitetet i København og i verden utenfor.
mandag, februar 24, 2014
Sammendrag strategisk kommunikasjon 1, 25-26 februar 2014
Wilson og Ogden: Strategic Communications Planning, chapter 7; Designing strategies and tactics to send messages.
Wilson og Ogden gir noen gode råd for hvordan planlegge selve kommunikasjonsprosjektet. De begynner med å snakke om kreativitet, og går derfra til å understreke betydningen av kanalen. Boken er litt gammel, så deres oversikt over kanaler med og uten interaktivitet er litt utdatert. Modellen over interaktivitet/ikke interaktivitet er et nyttig utgangspunkt for å vurdere denne funksjonen hos sosiale medier.
William L. Benoit: "En teori om imagegenoprettelse"
Benoit skriver om informasjonskriser og krisetiltak. ”To grundantagelser udgør fundamentet for denne teori. For det første at kommunikation bedst kan forstås som en målrettet aktivitet. For det andet at bevarelsen af et positivt omdømme er et af de centrale mål for kommunikationen.” Benoit begynner med å diskutere kommunikasjon som målrettet aktivitet, bevisst og intendert aktivitet. Han viser til at ”alle budskaber har indholds- og relationelle dimensioner.” (s 15). Han modifiserer dette noe ved å påpeke at ikke alle mål og ikke alle kommunikative handlinger er like presise, noen ganger er både mål og handling vag eller vanskelig å definere (skjulte dagsordener). Benoit understreker at et godt omdømme er sentralt for å opprettholde kommunikasjonen, og derfor er det helt sentralt å gjenopprette et godt omdømme når det har blitt skadet. I denne diskusjonen bruker han begrepet face (s 18), og linker til Goffman om face-work. For å gjennopprette image etter å ha tapt ansikt viser Benoit til noen strategier: 1) Benekte at den skadelige hendelsen fant sted. 2) Unndra seg ansvar og dermed omstøte oppfattelsen av hendelsen ved for eksempel å vise til ytre omstendigheter som førte til den, og forskyve skyld, eller hevde at det var et uhell eller at det var gjort med gode intensjoner. 3) Redusere begivenhetens krenkende karakter ved å avstive image ved å forsterke det, eller minimere betydningen av hendelsen. Her er det også alternativer å angripe anklageren eller tilby kompensasjon. Se s. 28 for en liste av strategier.
Ruth E. Page: "Celebrity Practices: Stories told in Twitter."
Page defines celebrity profiles as first-person twitter accounts from people with a continuing celebrity status on twitter (20 000+ followers) and in the mainstream media. Celebrities either have very large twitter folowings and gain status from mainstream media from this, or they have recognition in mainstream media, and gain large twitter following this this. They continously update their accounts to create a sense of conversation with their following, but they are not themselves following their fans to any comparable extent. In general celebrities use the one-to-many concept of regular mass media, with one sender to a large audience. Celebrities emphasize the "here" and "now" of their twitter updates, as a way to enhance their regular marketing and promote events, products and activities, and work as infomation sources, not as friends for their fanbase.
Page further discusses embeddedness, how the meaning of the tweets is constructed from the context. Examples are updates for a progress and commentary for shared events. These are light versions of intertextual stories, where tweets create links between events and experiences, but also between people, through re-tweets, and other resources, such as web-pages, weblogs and other media. Page describes these activities as both face-enhancing discourse, and to build solidarity between speaker ad listener. Of particular interest is the co-telleship of modified tweets, which is different from what we see in other SNS's.
Dawn R Gilpin: "Working the twittersphere"
Gilpins analyse viser at den viktigste bruken av twitter er å etablere forbindelser. Identitet konstrueres gjennom en kombinasjon av sosiale nettverk og innhold som understreker forhold. Når dette skjer gjennom nettverk som twitter brukes det nettverket som Gilpin beskriver det med referanser til boyd & Heer: ”Connections to other users on such sites have been described as ’public displays of connection’ that add value and validity to an individual’ identity performance.” Gilpin fortsetter med å demonstrere hvordan Twitter gjør dette gjennom bruk av funksjoner som ”reply” (@noen), ”retweet” og # eller hashtags som angir viktige tema. Hun behandler de ulike forbindelsene som et retorisk uttrykk, og analyserer dem som utsagn, som retorikk. Gilpin understreker også hvordan et sosialt medium får betydning gjennom at det blir brukt, uavhengig av dets funksjon. Som et selvoppfyllende profeti blir twitter viktig for kommunikasjonsarbeidere fordi andre kommunikasjonsarbeidere (journalister, PR-arbeidere, informasjonsarbeidere) bruker twitter.
Wilson og Ogden gir noen gode råd for hvordan planlegge selve kommunikasjonsprosjektet. De begynner med å snakke om kreativitet, og går derfra til å understreke betydningen av kanalen. Boken er litt gammel, så deres oversikt over kanaler med og uten interaktivitet er litt utdatert. Modellen over interaktivitet/ikke interaktivitet er et nyttig utgangspunkt for å vurdere denne funksjonen hos sosiale medier.
William L. Benoit: "En teori om imagegenoprettelse"
Benoit skriver om informasjonskriser og krisetiltak. ”To grundantagelser udgør fundamentet for denne teori. For det første at kommunikation bedst kan forstås som en målrettet aktivitet. For det andet at bevarelsen af et positivt omdømme er et af de centrale mål for kommunikationen.” Benoit begynner med å diskutere kommunikasjon som målrettet aktivitet, bevisst og intendert aktivitet. Han viser til at ”alle budskaber har indholds- og relationelle dimensioner.” (s 15). Han modifiserer dette noe ved å påpeke at ikke alle mål og ikke alle kommunikative handlinger er like presise, noen ganger er både mål og handling vag eller vanskelig å definere (skjulte dagsordener). Benoit understreker at et godt omdømme er sentralt for å opprettholde kommunikasjonen, og derfor er det helt sentralt å gjenopprette et godt omdømme når det har blitt skadet. I denne diskusjonen bruker han begrepet face (s 18), og linker til Goffman om face-work. For å gjennopprette image etter å ha tapt ansikt viser Benoit til noen strategier: 1) Benekte at den skadelige hendelsen fant sted. 2) Unndra seg ansvar og dermed omstøte oppfattelsen av hendelsen ved for eksempel å vise til ytre omstendigheter som førte til den, og forskyve skyld, eller hevde at det var et uhell eller at det var gjort med gode intensjoner. 3) Redusere begivenhetens krenkende karakter ved å avstive image ved å forsterke det, eller minimere betydningen av hendelsen. Her er det også alternativer å angripe anklageren eller tilby kompensasjon. Se s. 28 for en liste av strategier.
Ruth E. Page: "Celebrity Practices: Stories told in Twitter."
Page defines celebrity profiles as first-person twitter accounts from people with a continuing celebrity status on twitter (20 000+ followers) and in the mainstream media. Celebrities either have very large twitter folowings and gain status from mainstream media from this, or they have recognition in mainstream media, and gain large twitter following this this. They continously update their accounts to create a sense of conversation with their following, but they are not themselves following their fans to any comparable extent. In general celebrities use the one-to-many concept of regular mass media, with one sender to a large audience. Celebrities emphasize the "here" and "now" of their twitter updates, as a way to enhance their regular marketing and promote events, products and activities, and work as infomation sources, not as friends for their fanbase.
Page further discusses embeddedness, how the meaning of the tweets is constructed from the context. Examples are updates for a progress and commentary for shared events. These are light versions of intertextual stories, where tweets create links between events and experiences, but also between people, through re-tweets, and other resources, such as web-pages, weblogs and other media. Page describes these activities as both face-enhancing discourse, and to build solidarity between speaker ad listener. Of particular interest is the co-telleship of modified tweets, which is different from what we see in other SNS's.
Dawn R Gilpin: "Working the twittersphere"
Gilpins analyse viser at den viktigste bruken av twitter er å etablere forbindelser. Identitet konstrueres gjennom en kombinasjon av sosiale nettverk og innhold som understreker forhold. Når dette skjer gjennom nettverk som twitter brukes det nettverket som Gilpin beskriver det med referanser til boyd & Heer: ”Connections to other users on such sites have been described as ’public displays of connection’ that add value and validity to an individual’ identity performance.” Gilpin fortsetter med å demonstrere hvordan Twitter gjør dette gjennom bruk av funksjoner som ”reply” (@noen), ”retweet” og # eller hashtags som angir viktige tema. Hun behandler de ulike forbindelsene som et retorisk uttrykk, og analyserer dem som utsagn, som retorikk. Gilpin understreker også hvordan et sosialt medium får betydning gjennom at det blir brukt, uavhengig av dets funksjon. Som et selvoppfyllende profeti blir twitter viktig for kommunikasjonsarbeidere fordi andre kommunikasjonsarbeidere (journalister, PR-arbeidere, informasjonsarbeidere) bruker twitter.
mandag, februar 17, 2014
Tirsdag og onsdag 18 - 19 feb: Digital Retorikk/mediets former
Charles Babbage
Augusta Ada Byron, Lady Lovelace
Alan Turing
Vannevar Bush, As we may think.
Eliza, the computer therapist.
Antropomorfisering: Lama Drama
E-poesi,
John Cayley, elektronisk poesi
Story-generating engine
Jason Nelson Digital Poetry Interfaces: Spill, endeløs zooming, som i en Prezi,
The flattering man: Push-up muscle shirt
Synoptiks syntest
Airbnb.com
Berlingske Tidende - fra sosiale medier til tradisjonelle medier - og tilbake?
Texts from Hillary
Sammendrag:
Zappen, James P. (2005): "Digital Rhetoric: Toward an Integrated Theory," i Technical Communication Quarterly, 14(3), Lawrence Erlbaum Associates, inc.
Zappen gir et sammendrag av forskning på digital retorikk og literacy eller leseferdighet. Han siterer en rekke studier. Disse organiserer han etter brukernes strategier for å uttrykke seg selv og samarbeide, medieteknologiens karakteristika, muligheter og begrensninger, og dannelsen av identiteter og samfunn. Han konklusjon er at digital retorikk endrer den tradisjonelle retorikken ved at den demonstrerer at overtalelse ikke nødvendigvis er det viktigste målet med retorikk.
Carolyn R. Miller (2001): "Writing in a Culture of Simulations: Ethos Online," i Patrick Coppock (red) The Semiotics of Writing: Transdisciplinary Perspectives on the Technology of Writing. Brepolis.
Miller lager en kompleks overgang fra chatbotter som Eliza og Julia til klassisk retorikk med Isocrates, Aristoteles og Plato. Hun tar utgangspunkt i forskningen på NPC-er, non-playing characters i MUDs, og viser hvordan disse blir behandlet som spillere. Dette fører henne til kunstig intelligens, og til Turing-testen, som igjen fører henne til simulasjon. Hovedpoenget i hennes argumentasjon er at opplevelsen av intelligens i simulasjoner kommer av det menneskelige behovet for å antropomorfisere, altså å tillegge menneskelige trekk til reaksjoner som vi tror vi kjenner igjen. Hun argumenterer med at vår evne til å lese følelser inn i simulasjoner er grunnleggende for at vi kan ha glede av litteratur, film og musikk. Dermed blir dette sentralt for hvordan retorikk fungerer, og hun knytter antropomorfisering til retoriske begrep som ethopoeia, og viser også hvordan antropomorfisering er sentralt for ethos. Hovedpoenget hennes er at antagelsen om at den vi kommuniserer med forstår hva vi sier, og at reaksjonene er meningsfulle i forhold til hva vi selv har kommunisert er helt grunnleggende for at vi i det hele tatt skal kunne kommunisere med hverandre. Dermed er det alltid vår egen antakelse om at vi blir forstått som ligger til grunn for all samhandling med omverdenen, og det er på disse premissene vi forstår andre.
Meyrowitz, Joshua(1997): Tre paradigmer i medieforskningen:
Meyrowitz presenterer tre ”metaforer” for medieforskning, som han hevder er paradigmer. Dette dreier seg om media som kanal, media som språk og media som miljø. De ulike synene på media fører til at forskerne utforsker ulike tema og stiller ulike spørsmål til mediene. Media som kanal oppfatter media som en måte å overføre innhold, og spørsmålene vil derfor handle om nettopp innholdet. Media som språk gjør at man ser på særtrekkene og mulighetene ved de ulike media som elementer som kan endres og manipuleres for å skape en ønsket effekt. Media som miljø gjør at forskerne ser på hvordan særtrekk ved de ulike mediene gjør at de brukes på bestemte måter, og passer inn i og endrer omgivelsene på bestemte måter.
Denne artikkelen er spesielt nyttig for å gi en metaforståelse av egen og andres forskning, og se på hvilke typer spørsmål dere har muligheten for å stille til mediene, og ikke minst hvordan ulike tankesett og tilgangsmåter fanger dere i bestemte mønstre som gir begrensede svar.
Walther, Joseph P., Caleb T. Carr, Scott Seung W. Choi, David C. DeAndrea, Jinsuk Kim, Stephanie Tom Tong og Brandon Van Der Heide (2011): "Interaction of Interpersonal, Peer, and Media Interaction of Interpersonal, Peer and Media Influence Sources Online - A Research Agenda for Technology Convergence," i Zizi Papacharissi (red): A Networked Self - Identity, Community and Culture on Social Network Sites. Routledge, New York.
Denne artikkelen tar for seg medieforskningen fra 70-80 tallet til i dag, og ser på hvordan den nye teknologien krever at vi angriper forholdet mellom medier og publikum på nye måter. Deres hovedtese er at nye media ender hvordan vi oppfatter informasjon, hvilken informasjon vi har tillit til, og hvordan vi søker etter informasjon.
Deres viktigste teoretiske utgangspunkt er tostegshypotesen, eller opinionslederteorien, som understreker at vi ikke uten videre har tillit til massemediert informasjon, men at informasjon henter sin ethos fra en hel rekke andre elementer. Det viktigste er i hvor stor grad vi identifiserer oss med avsenderen. De bruker eksempler som kommentarer på Youtube fra brukere som er interessert i det samme som oss selv, karakterisert gjennom interesser og sammenfallende smak, og vurderinger av elektroniske produkter fra anonyme brukere som har sier de har prøvd produktene. De viser også til eksperimenter med profiler på sosiale medier som Facebook, og hvordan profilbildene til venner påvirker hvordan vi vurderer profilbildene til eksperimentprofilene. De viser også til forskning som viser at vi ikke ser igjennom treff ut over side 1 på Google, og at vi kaster alle fornuftige kriterier for kildekritikk overbord når vi stoler på Googles algoritmer.
Dette mener forfatterne betyr at sosiale medier opphever det tidligere strenge skillet mellom massemedier og privat kommunikasjon. Dette ser vi ikke minst i forståelsen av begrepet interaksjon, i forhold til hvordan det blir brukt i forbindelse med tradisjonelle medier, eller en til en kommunikasjon.
Penrod, Diane (2010): ”Writing and Rhetoric for a Ludic Democracy: YouTube, fandom and participatory pleasure,” i Heather Urbanski: Writing and the Digital Generation, McFarland &Company inc., North Carolina and London. Her brukes fan-fiction og spesielt fan-videoer lastet opp til Youtube som et eksempel på "Agency" blant mediebrukere. Dette er en gjennomgang av aktiviteter som understreker kreativitet, evne til egne uttrykk og kritikk, dannelsen av grupper og samfunn rundt ulike tema, og overgangen fra bruker til deltaker.
Augusta Ada Byron, Lady Lovelace
Alan Turing
Vannevar Bush, As we may think.
Eliza, the computer therapist.
Antropomorfisering: Lama Drama
E-poesi,
John Cayley, elektronisk poesi
Story-generating engine
Jason Nelson Digital Poetry Interfaces: Spill, endeløs zooming, som i en Prezi,
The flattering man: Push-up muscle shirt
Synoptiks syntest
Airbnb.com
Berlingske Tidende - fra sosiale medier til tradisjonelle medier - og tilbake?
Texts from Hillary
Sammendrag:
Zappen, James P. (2005): "Digital Rhetoric: Toward an Integrated Theory," i Technical Communication Quarterly, 14(3), Lawrence Erlbaum Associates, inc.
Zappen gir et sammendrag av forskning på digital retorikk og literacy eller leseferdighet. Han siterer en rekke studier. Disse organiserer han etter brukernes strategier for å uttrykke seg selv og samarbeide, medieteknologiens karakteristika, muligheter og begrensninger, og dannelsen av identiteter og samfunn. Han konklusjon er at digital retorikk endrer den tradisjonelle retorikken ved at den demonstrerer at overtalelse ikke nødvendigvis er det viktigste målet med retorikk.
Carolyn R. Miller (2001): "Writing in a Culture of Simulations: Ethos Online," i Patrick Coppock (red) The Semiotics of Writing: Transdisciplinary Perspectives on the Technology of Writing. Brepolis.
Miller lager en kompleks overgang fra chatbotter som Eliza og Julia til klassisk retorikk med Isocrates, Aristoteles og Plato. Hun tar utgangspunkt i forskningen på NPC-er, non-playing characters i MUDs, og viser hvordan disse blir behandlet som spillere. Dette fører henne til kunstig intelligens, og til Turing-testen, som igjen fører henne til simulasjon. Hovedpoenget i hennes argumentasjon er at opplevelsen av intelligens i simulasjoner kommer av det menneskelige behovet for å antropomorfisere, altså å tillegge menneskelige trekk til reaksjoner som vi tror vi kjenner igjen. Hun argumenterer med at vår evne til å lese følelser inn i simulasjoner er grunnleggende for at vi kan ha glede av litteratur, film og musikk. Dermed blir dette sentralt for hvordan retorikk fungerer, og hun knytter antropomorfisering til retoriske begrep som ethopoeia, og viser også hvordan antropomorfisering er sentralt for ethos. Hovedpoenget hennes er at antagelsen om at den vi kommuniserer med forstår hva vi sier, og at reaksjonene er meningsfulle i forhold til hva vi selv har kommunisert er helt grunnleggende for at vi i det hele tatt skal kunne kommunisere med hverandre. Dermed er det alltid vår egen antakelse om at vi blir forstått som ligger til grunn for all samhandling med omverdenen, og det er på disse premissene vi forstår andre.
Meyrowitz, Joshua(1997): Tre paradigmer i medieforskningen:
Meyrowitz presenterer tre ”metaforer” for medieforskning, som han hevder er paradigmer. Dette dreier seg om media som kanal, media som språk og media som miljø. De ulike synene på media fører til at forskerne utforsker ulike tema og stiller ulike spørsmål til mediene. Media som kanal oppfatter media som en måte å overføre innhold, og spørsmålene vil derfor handle om nettopp innholdet. Media som språk gjør at man ser på særtrekkene og mulighetene ved de ulike media som elementer som kan endres og manipuleres for å skape en ønsket effekt. Media som miljø gjør at forskerne ser på hvordan særtrekk ved de ulike mediene gjør at de brukes på bestemte måter, og passer inn i og endrer omgivelsene på bestemte måter.
Denne artikkelen er spesielt nyttig for å gi en metaforståelse av egen og andres forskning, og se på hvilke typer spørsmål dere har muligheten for å stille til mediene, og ikke minst hvordan ulike tankesett og tilgangsmåter fanger dere i bestemte mønstre som gir begrensede svar.
Walther, Joseph P., Caleb T. Carr, Scott Seung W. Choi, David C. DeAndrea, Jinsuk Kim, Stephanie Tom Tong og Brandon Van Der Heide (2011): "Interaction of Interpersonal, Peer, and Media Interaction of Interpersonal, Peer and Media Influence Sources Online - A Research Agenda for Technology Convergence," i Zizi Papacharissi (red): A Networked Self - Identity, Community and Culture on Social Network Sites. Routledge, New York.
Denne artikkelen tar for seg medieforskningen fra 70-80 tallet til i dag, og ser på hvordan den nye teknologien krever at vi angriper forholdet mellom medier og publikum på nye måter. Deres hovedtese er at nye media ender hvordan vi oppfatter informasjon, hvilken informasjon vi har tillit til, og hvordan vi søker etter informasjon.
Deres viktigste teoretiske utgangspunkt er tostegshypotesen, eller opinionslederteorien, som understreker at vi ikke uten videre har tillit til massemediert informasjon, men at informasjon henter sin ethos fra en hel rekke andre elementer. Det viktigste er i hvor stor grad vi identifiserer oss med avsenderen. De bruker eksempler som kommentarer på Youtube fra brukere som er interessert i det samme som oss selv, karakterisert gjennom interesser og sammenfallende smak, og vurderinger av elektroniske produkter fra anonyme brukere som har sier de har prøvd produktene. De viser også til eksperimenter med profiler på sosiale medier som Facebook, og hvordan profilbildene til venner påvirker hvordan vi vurderer profilbildene til eksperimentprofilene. De viser også til forskning som viser at vi ikke ser igjennom treff ut over side 1 på Google, og at vi kaster alle fornuftige kriterier for kildekritikk overbord når vi stoler på Googles algoritmer.
Dette mener forfatterne betyr at sosiale medier opphever det tidligere strenge skillet mellom massemedier og privat kommunikasjon. Dette ser vi ikke minst i forståelsen av begrepet interaksjon, i forhold til hvordan det blir brukt i forbindelse med tradisjonelle medier, eller en til en kommunikasjon.
Penrod, Diane (2010): ”Writing and Rhetoric for a Ludic Democracy: YouTube, fandom and participatory pleasure,” i Heather Urbanski: Writing and the Digital Generation, McFarland &Company inc., North Carolina and London. Her brukes fan-fiction og spesielt fan-videoer lastet opp til Youtube som et eksempel på "Agency" blant mediebrukere. Dette er en gjennomgang av aktiviteter som understreker kreativitet, evne til egne uttrykk og kritikk, dannelsen av grupper og samfunn rundt ulike tema, og overgangen fra bruker til deltaker.