Liberman ser på hvordan identitet formes
på Facebook og Linkedin, med hovedvekt på Facebook, og hvordan dette kan
forståes som en personlig form for branding. Stikkord for dette er
kildesentrert (source-centered), mottakersentrert (receiver-centered) og
prosessentrert (process-centered). Han tar utgangspunkt i tidligere studier av
identitet: Goffman, som viser hvordan identitet er konstruert og koreografert,
og hvor kilden har kontroll over konstruksjonen av sin identitet, men hvor det
også er sentralt at mottakeren aksepterer denne. Berger og Luckman blir brukt
for å understreke hvordan identitet blir konstruert. Spørsmålet er, hva skjer
med konstruksjonen av identitet når den ikke lenger skjer ansikt til ansikt,
men via Internettet?
Liberman ser videre på hvordan Internettet
har blitt brukt til å eksperimentere med alternative identiteter gjennom
rollespill i MUDs (Sherry Turkle) og til å forme og kommunisere sin egen
identitet f. Ex. på Facebook og Linkedin, som i følge ham deler behovet for å
konstruere sitt eget brand, brande seg selv. Branding blir så diskutert som en
aktivitet for bedrifter for 1. å skape en selvstendig idé om en bedrift, og 2.
for å skille seg ut i mengden av andre lignende bedrifter/produkter. Skjer
dette i sosiale, interaktive prosesser?
For å teste dette intervjuer Liberman 50
studenter, 19-23 år gamle. Gjennom ustrukturerte intervjuer finner han tre
mekanismer for å ”brande” seg selv: 1: antall følgere. 2: antall og innhold i Facebook
grupper profilen er med i. 3: den viktigste er oppdateringer, bilder og videoer
av en selv. Konklusjonen er at Facebook brukere ikke brander seg selv til
fremmede, men til kjente og venner. Derfor gjør de så mye informasjon
tilgjengelig.
Linkedin er mer profesjonelt fokusert, og
her brander brukerne seg helt klart til
fremtidige arbeidsgivere eller ansatte, noe som fører til en helt annen måte å
tenke på kontakter, og legge ut informasjon. Men både på Facebook og Linkedin markedsfører
brukerne seg selv.
Wilson og Ogden gir noen gode råd for hvordan planlegge selve kommunikasjonsprosjektet. De begynner med å snakke om kreativitet, og går derfra til å understreke betydningen av kanalen. Boken er litt gammel, så deres oversikt over kanaler med og uten interaktivitet er litt utdatert. Modellen over interaktivitet/ikke interaktivitet er et nyttig utgangspunkt for å vurdere denne funksjonen hos sosiale medier.
William L. Benoit: "En teori om imagegenoprettelse"
Benoit skriver om informasjonskriser og krisetiltak. ”To grundantagelser udgør fundamentet for denne teori. For det første at kommunikation bedst kan forstås som en målrettet aktivitet. For det andet at bevarelsen af et positivt omdømme er et af de centrale mål for kommunikationen.” Benoit begynner med å diskutere kommunikasjon som målrettet aktivitet, bevisst og intendert aktivitet. Han viser til at ”alle budskaber har indholds- og relationelle dimensioner.” (s 15). Han modifiserer dette noe ved å påpeke at ikke alle mål og ikke alle kommunikative handlinger er like presise, noen ganger er både mål og handling vag eller vanskelig å definere (skjulte dagsordener). Benoit understreker at et godt omdømme er sentralt for å opprettholde kommunikasjonen, og derfor er det helt sentralt å gjenopprette et godt omdømme når det har blitt skadet. I denne diskusjonen bruker han begrepet face (s 18), og linker til Goffman om face-work. For å gjenopprette image etter å ha tapt ansikt viser Benoit til noen strategier: 1) Benekte at den skadelige hendelsen fant sted. 2) Unndra seg ansvar og dermed omstøte oppfattelsen av hendelsen ved for eksempel å vise til ytre omstendigheter som førte til den, og forskyve skyld, eller hevde at det var et uhell eller at det var gjort med gode intensjoner. 3) Redusere begivenhetens krenkende karakter ved å avstive image ved å forsterke det, eller minimere betydningen av hendelsen. Her er det også alternativer å angripe anklageren eller tilby kompensasjon. Se s. 28 for en liste av strategier.
Gilpins analyse viser at den viktigste bruken av twitter er å etablere forbindelser. Identitet konstrueres gjennom en kombinasjon av sosiale nettverk og innhold som understreker forhold. Når dette skjer gjennom nettverk som twitter brukes det nettverket som Gilpin beskriver det med referanser til boyd & Heer: ”Connections to other users on such sites have been described as ’public displays of connection’ that add value and validity to an individual’ identity performance.” Gilpin fortsetter med å demonstrere hvordan Twitter gjør dette gjennom bruk av funksjoner som ”reply” (@noen), ”retweet” og # eller hashtags som angir viktige tema. Hun behandler de ulike forbindelsene som et retorisk uttrykk, og analyserer dem som utsagn, som retorikk. Gilpin understreker også hvordan et sosialt medium får betydning gjennom at det blir brukt, uavhengig av dets funksjon. Som et selvoppfyllende profeti blir twitter viktig for kommunikasjonsarbeidere fordi andre kommunikasjonsarbeidere (journalister, PR-arbeidere, informasjonsarbeidere) bruker twitter.