Mye av studentenes frustrasjon ved overgangen til universitets- og høgskolesystemet kommer av at de forventer at forholdet til underviserne skal være det samme som tidligere. Når det viser seg at staben ikke er like tilgjengelige og ikke har det samme fokus på individet som i videregående, fører dette til at studentene oppfatter det som en manglende kvalitet ved undervisningen. Men overgangen fra videregående til høyere utdanning er først og fremst kjennetegnet ved at systemet er bygd opp rundt studenter som skal være selvstendige og i stand til å disiplinere og styre sin egen læring. Dette er sentralt også i kvalitetsreformen, og vi kan blant annet se dette gjennom endringene i videregående skole, hvor læringsformene skal bli mer og mer elevstyrte. Elevstyrt vil si egenstudier, selvstendig arbeid i grupper/kollokvier, og flere prosjektoppgaver med et gitt antall timer til veiledning.
Kvalitetsreformen har nemlig ikke ført til flere ressurser til undervisningen, snarere tvert imot. Det er faktisk bare de fagene som går dårlig som har god økonomi, fag som er stabile har en alminnelig stram økonomi, fag som er i utvikling har alltid dårlig økonomi, på grunn av det nye budsjetteringssystemet. Innenfor dette systemet får skolene betalt for studentene to år etter at de er uteksaminert. Det vil si at studentene som går på et fag akkurat nå har en økonomi som er styrt av bevilgningene til studentene som gikk på faget for to år siden.
Ved informasjonsutdanninga har vi hatt en ganske stabil studentmasse. Derfor har vi et rimelig greit forhold mellom behov og leveranse av utstyr, undervisning, gjesteforelesninger og sensorer, for å nevne det studentene ser og bedømmer som en kvalitet ved undervisningen. For øyeblikket er det fire ansatte til 60-70 studenter fordelt over tre årskull. Dette er et vanlig, egentlig ganske godt forholdstall. Arbeidsoppgavene til staben på et universitet eller en høgskole er imidlertid langt flere enn de som er synlige for studentene, og fire ansatte betyr ikke fire årsverk viet til undervisning.
Alle fagtilsatte ved Høgskulen i Volda har tre arbeidsfelt: Undervisning, administrasjon og forskning. Disse tre feltene er likestilte når det gjelder hvor viktige de er, men vi skal ikke bruke like mye tid på alt. Andelene kommer noe an på den enkeltes stillingsbetegnelse. En førsteamanuensis, som er forpliktet til å bruke en større del av sin stilling til forskning og utvikling enn andre, har en slik fordeling: 50% undervisning, 10% administrasjon, 40% forskning. For å oversette dette til en arbeidsuke: I løpet av en uke skal en førsteamanuensis undervise 2 1/2 dag, administrere 1/2 dag og forske 2 dager.
For å forstå hva dette betyr må vi bryte tallene enda mer ned. For studentene er det først og fremst administrasjons- og undervisningsdelen som har interesse, selv om de burde være interessert i forskningsandelen også. Det er nemlig forskningsandelen som har innflytelse på hvor oppdatert og erfaren underviseren er når det gjelder faget, og det er forskningsandelen som har betydning for om en arbeidsplass er attraktiv for de dyktigste fagfolkene. En god høyere undervisninginstitusjon kan derfor lide mer på lang sikt ved å forsømme forskningen i noen år enn ved å forsømme undervisningen i samme periode.
Inne i andelen "undervisning" ligger selvsagt de vanlige forelesningene. En forelesning har en forberedelsesfaktor på fire, til en forelesning på 2 timer skal foreleseren ha brukt 8 timer på å forberede seg. Det vil si lese gjennom pensum, finne fram eksempler, undersøke om det finnes andre relevante og gode artikler, planlegge selve undervisningen og lage notater til forelesningen. Dette tar aldri 8 timer, første gang tar det 2 - 3 dager, eller, hvis det er et område som er litt perifert for foreleseren, opp til flere uker. Men formelt, av de 18 timene som en førsteamanuensis skal undervise er nå 10 brukt til en forelesning. Seminar har en noe annen forberedelsesfaktor, den er gjerne 1 eller 2. Det vil si at to timer med tilrettelagt egenaktivitet hvor underviseren er til stede og gir tilbakemeldinger underveis egentlig, ved laveste forberedelsesfaktor, trekker 4 timer fra regnestykket. Vi har nå 4 timer i uken igjen. Veiledning deles også inn i to typer: foreberedt og uforberedt veiledning. Forberedt veiledning har faktor 1, uforberedt har ingen faktor, der er det bare tiden satt av til studenten som teller. Hvis vår tenkte underviser altså har to timer med studenter som bare banker på døren og spør om et problem, har vi to timer igjen til undervisning denne arbeidsuken. Disse to timene bruker sannsynligvis vedkommende på ting som å lage oppgaver, ha møte med de andre som underviser på feltet, eller lete etter en bok eller artikkel på biblioteket som kanskje kan være interessant for en student som arbeider med en bestemt semesteroppgave.
Men enda er det en hel rekke undervisningsoppgaver som har blitt forsømt denne uken. Flere oppgaver som faller inn under undervisning er for eksempel: pensumutvikling og pensumrevisjon, undervisningsplanlegging (ex semesterplanene), oppgavelesing, sensur, planlegging av ekstern praksis, kontakt med gjesteforelesere, ekskursjoner, praksisbesøk, evaluering og planlegging av nye kurs. For en utdanning som informasjonsutdanninga må dette skje for 2-3 kurs for hvert semester, i tillegg til at alle underviserne også deltar i dette arbeidet på medievitenskap. De fleste har derfor denne type arbeidsoppgaver på tre ulike kurs hvert semester, i tillegg til den undervisningen som gir direkte studentkontakt.
Administrasjonen er like sammensatt, og det er uhyre sjelden at den lar seg begrense til 3 3/4 time i uken. Med en kompleks og sammensatt undervisningsdel og en like kompleks og krevende administrasjonsdel er det derfor forskningen som må vike. For å beskytte forskningsdelen hos staben har vi på informasjonsutdanninga vedtatt at alle i staben skal beskyttes i 3 uker hvert semester. Dette burde ha vært mye større, av et semester på 24 uker burde hver førsteamanuensis vært beskyttet fra administrasjon og undervisning i 10 uker. Noe av dette tar de fleste igjen mellom andre oppgaver, ved for eksempel å ta noen timer i uka til å følge med på et tema som er forskningsrelevant, dra på en konferanse eller lignende. Forskning er imidlertid svært vanskelig å drive med parallelt med andre oppgaver. Hvor administrasjon og undervisning krever konstant tilgjengelighet og utstrakt kontakt med andre mennesker, krever forskning langsiktig, uavbrutt konsentrasjon. Å opprettholde god forskning er derfor helt avhengig av at den enkelte forskeren kan beskyttes mot avbrytelser i lange perioder. Samtidig er det de gode forskerne som kan levere den forskningsbaserte undervisningen som er idealet i høyere utdanning.
Dette er et dilemma som skaper stress for begge parter i møtet mellom studenter og undervisere. Staben har en høy kompetanse som studentene ønsker å tilegne seg, og de vil derfor ha så mye kontakt med staben som mulig. De fleste som arbeider i undervisningsinstitusjoner er også der for å kunne dele sin kunnskap og sine erfaringer med studentene: det er undervisningen som gir mening til arbeidet. Men for å kunne bevare og utvikle denne kompetansen og ha noe å gi til studentene må underviseren beskytte seg mot studentkontakten i lange perioder. Det er en betingelse for å kunne være en god underviser. Og siden studentene skifter fra år til år vil undervisere og studenter være fanget i den samme situajsonen: det kommer hele tiden nye studenter til som ikke kjenner rammevilkårene og derfor har forventninger som underviseren ikke kan imøtekomme.