Dataspill og mobilitet
Med en skjerm i visiret foran ansiktet er det ikke langt mellom dataspill og mobilitet. Men problemet som Svein legger fram i diskusjonen om spill og militær opplæring er et slags høna-og-egget argumentasjon.

Ja, jeg synes det er ille at en slik skjer brukes til å skape større avstand til objektene og dermed gjøre levende mennesker til noe annet enn mennesker som deg og meg. Men det er jo det krig handler om: å utslett objekter, ikke å drepe mennesker. Soldatene blir systematisk trent opp til å gjøre automatiske handlinger som de ikke skal tenke over i det hele tatt, og til å se på fienden ikke som Jan, Eirik eller Ahmed, men som en masse, en enhet uten personlighet og identitet. At de militære bruker dataspillteknologi for å oppnå dette er ikke spillenes feil! De bruker svært mange andre ting, som musikk, radar, båter, biler, fly, for å kunne drepe uten at fienden identifiseres som mennesker, enkeltindivider som lider. Dette er bare enda et eksempel på at mennesket må trenes til å drepe, og at det å gripe til våpen og ta et liv slett ikke er lett, selv ikke i situasjoner hvor det er kriminelt å la være.